første del | her under er del tretten- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen(alle illustrasjoner er tilføyd av rø, og ikke i original-boka)
Kapittel 25
Å gå i kamp i helvete
(A Pitchet Battle in Hell)
Foran oss lå en veldig bølget slette, hvor det ferdets store masser av mørke ånder. På "Trofasts" initiativ gikk vi opp på en liten høyde for å kunne iaktta deres bevegelser.
"Vi vil nå," sa min venn, "bli vitne til et av de store slag, som finner sted her mellom de mørke ånder. Det er dem som fant behag i kriger, og som følte vellyst ved overfall og blodsutgytelser. I denne mørke tilstand, som er resultatet av deres grusomheter og ærgjerrighet på jorden, fører de ustanselig krig mot hverandre og kjemper om herredømmet over disse kongeriker i helvete.
Se hvordan de samler seg til angrep på deres motstandere til høyre for oss. Og legg merke til hvor dyktige de er til deres manøvrer. De mektige ånder, som hersker over armeer på jorden, hersker over slike ulykkelige vesener her, som ikke er sterke nok til å motstå deres makt. Slik tvinger de disse mindre motstandsdyktige ånder til å kjempe under deres bannere, hva enten de vil eller ei, på samme måte som de gjorde med de dødelige på jorden. Du vil se hvorledes disse mektige førere innlater seg i kamp mot hverandre, verre enn de dødelige. Og fordi det ingen død er til å stanse krigen, gjentar de den igjen og igjen, så den nesten synes å vare evinnelig - eller i det minste inntil en av disse mektige førere til sist blir trett av det og begynner å lenges etter en eller annen edlere kampmåte, en eller annen triumf, som mer har nyhetens interesse enn disse elendige veseners kamper, hvor en seier kun gir rett til å pine og undertrykke den beseirede.
De samme instinkter og naturlige åndsevner, som de nå bruker av personlig ærgjerrighet eller bare av lyst til grusomhet, vil engang når de er renset, gjøre disse ånder til mektige hjelpere i stedet for som nå, hvor de kun har lyst til å ødelegge. Og den samme viljekraft vil befordre de fremskritt, som de nå forsinker. Hvor og når dette fremskritt finner sted, avhenger av hvornår den sovende kjærlighet til godhet, rettferdighet og sannhet våkner, som er nedlagt i alle sjeler. Det er liksom med seden, som er lagt i jorden; de gode kim som er nedlagt i menneskene kan ligge lenge skjult i et mørke og en ondskap, som hemmer det gode, men det må og vil komme en tid for alle, hvor de bedre følelser våkner, og så vil også spiren til det gode vokse til det som bærer angerens og de gode handlingers frukt."
Vi så ut over den veldige slette og tok de store åndehærer i øyesyn. De tok oppstilling i slagorden helt over for hverandre. Hist og her så jeg mektige ånder, som hver førte deres eget regiment. I spissen for de to kjempende hærer sås to majestetiske skikkelser, som begge kunne stå modell til Miltons Lucifer - så sterkt var det inntrykk av makt og intelligens, som disse vesener innga meg. Det var en viss skjønnhet og storhet i deres ansiktstrekk - de var kongelige majesteter selv i disse nedverdigende skikkelser. Men akk! Ved nærmere ettersyn var skjønnheten som rovdyrets griskhet, når det lurer på sitt bytte. Disse veseners holdning var mørk og truende, deres øyne var grusomme. Det var en slanges list i deres blikk og gribbens ubarmhjertige hunger i deres måte å bevege seg.
Begge kjørte de i deres egen kampvogn, som ikke var trukket av hester men av forkuede ånder, som de pisket frem i rasende tempo, og som senere ble trampet ned under sammenstøtet. Melodier, som skulle forestille å være musikk, lød som skrik fra de fordømte sjeler, og en buldring som en storm reiste seg, da armeene tørnet mot hverandre. Luften fyltes av ville skrik og forbannelser som var redselsfullere enn selve helvete. Og opp over dem alle hadde disse to mørke ånder hevet seg. De var ikke lengre tilfredse med å se deres soldater kjempe mot hverandre, de drev hver enkelt kjempende sjel til det ytterste for å få ham til å ødelegge den andre part. Omsider ble den hatske spenning så sterk, at den presset de kjempende i pusten, så de fløy gjennom luften i deres flagrende kapper, som lignet utspilte vinger, mens de grep fatt hverandre og kjempet om herredømmet. Det var som å se ørner kjempe i luften, mens ådselsravnene sloss om ormene under dem. Og når de kjempende hadde fått tak i hverandre, var det som om deres kvelertak aldri skulle opphøre. Deres blikk gjennomboret hverandre som dolker.
Det var langs slagmarken en dyp kløft; her ble beseirede kastet ned og holdt fanget.
Jeg ble syk av vemmelse ved å se på dette og ville forlate stedet, men min venn rørte ved min skulder og sa: "Nå er tiden inne til vårt arbeide. La oss gå dit ned og se om det er noen vi kan hjelpe. Mellom de falne og beseirede er det kanskje en og annen som er like så lei av krigens redsler som du, og som vil være glad for vår hjelp”.
Og med det i tankene gikk vi ned på sletten. Den var som en slagmark må være, når natten har senket seg over den, og det kun er sårede og falne tilbake. Alle de andre ånder var forsvunnet. Jeg sto blandt en mengde vesener som stønnet og vred seg, og jeg viste ikke hvor jeg skulle begynne mitt arbeide, for det var så mange, at jeg ikke kunne se noen ende på oppgaven. Dette var verre, tusener ganger verre enn en jordisk slagmark. Jeg har sett døde ligge på gatene i min fødeby tett ved hverandre som falne soldater, og mitt hjerte har blødd ved synet av deres lidelser og over at noe slikt kan skje. Men dér var dog dødssøvnen og dødsfreden, som brakte en ende på kvalene, og dér var det håp om å kunne hjelpe dem, som enda levde. Men her - her syntes det hverken å være håp eller noen død, som kunne mildne disse sjelers smerter. Her var det ingen morgen som ville demre etter natten og tenne et håp etter elendigheten. For når de levde opp på ny, var det for å finne seg omgitt av denne skrekkelige natt blandt ville menneskesjeler.
Jeg bøyde meg ned og forsøkte løfte hodet på en stakkar, som lå og klynket seg ved min fot. Han var i den grad ille tilredt at han lignet en formløs masse. Og idet jeg gjorde dette, talte den hemmelighetsfulle stemme i mitt øre:
”Selv i helvete er det håp. Hvorfor skulle du ellers være kommet her? Den mørkeste time er alltid like før morgendemringen, og for disse slagne og falne er timen kommet for deres omvendelse. Det samme som var årsak til deres fall skal nå oppløfte dem. Ønsket om et høyere og bedre liv og avsky for alt det onde, som de har vært vitne til og deltatt i, har gjort dem svake i ondskapens tjeneste, og det er den som er helvetes innbyggeres styrke. Det er nettopp fordi de har lengtes etter et bedre liv, at de er blitt overvunnet. Men en sterkere makt ovenfra vil åpne døren for dem til en høyere tilstand. Og deretter vil det demre et håp for dem. Derfor skal du ikke sørge over dem men prøve å lindre deres lidelser, så de kan falle inn i dyp søvn for senere å våkne til nytt liv i en sfære, som ligger over denne."
"Og hva vil det skje med den mektige ånd, som jeg så bli kastet i avgrunnen?"
"Han vil bli hjulpet når timen er inne, men hans sjel er enda ikke moden til hjelp. Og du skal ikke spille din tid med et forgjeves forsøk på å hjelpe ham."
Stemmen tidde, og min venn Trofast, som sto ved min side, viste meg hvordan jeg skulle få disse stakkarer til å falle i søvn. Så pekte han mot himmelen og viste meg tallrike stjerner, som lyste sterkt, og som hadde samlet seg nettopp over dette smertens sted. Og han sa at disse stjerner var sendt av vårt broderskap, som har medlemmer som lik som vi selv var dratt her ned på en kjærlighetens og barmhjertighetens misjon.
Det varte ikke lenge før de lidende sjeler var glidd inn i bevisstløshetens dulmende tilstand, og snart så jeg et i sannhet vidunderlig syn. Over alle de tause slumrende skikkelser hevet seg liksom en svak, tåkeaktig damp - det er noe jeg før har opplevd, når jeg har befridd en ånd. Dampen fikk gradvis skikkelse og fasthet, og alle ble båret bort av lyse eteriske ånder, som hadde samlet seg over våre hoder.
Omsider forsvant de, og deres og vårt arbeide var til endebrakt.
Kapittel 26
Farvel til det Mørke Land
(Farewell to the Dark Land)
Nå oppdaget jeg, at disse Håpets Brødre, som sammen med oss hadde hjulpet sårede ånder, alle tilhørte min egen brigade. Jeg kunne kjenne dem på de små stjerneaktige lys, som vi alle bar. Det lignet emblemer som lyste i mørket. Og dette var en stor oppmuntring.
”Trofast Vennen” og jeg sluttet oss til de andre, og vi utvekslet hilsener og lykkønskninger. Det var som vi tilhørte et kompani, som vendte seierrike hjem fra et felttog.
Før vi trengte gjennom den ildmuren, som omslutter helvetes regioner, førte vår sjef oss opp på toppen av et høyt fjell, hvorfra vi kunne overskue byer, fjell og sletter i dette mørke og skumle land, som vi hver især hadde gjennomstreifet på våre vandringer. Her oppe fra så vi ut over dette mektige Helvetes panorama, som lå utstrakt for våre føtter.
Vår sjef sa i dypt alvor: "Det dere nå ser ut over, er kun en brøkdel av den store sfære, som menneskene kaller helvete.*) Men de kjenner intet til dets redsler av skyld og lidelse, og hvor dypt en sjel kan synke. Det mørke stoff, som de laveste av jordsfærene er sammensatt av, strekker seg over uoverskuelige vidder. For i dette område er alle syndige sjeler samlet, som har tilbrakt deres fysiske liv på jorden fra da der begynte å leve som selvbeviste, dødelige på denne planet; de har syndet, og lider for deres synder, men vil dog alle sammen til sist arbeide seg frem til frelse og lutres gjennom hvert jordisk liv de måtte leve, inntil den siste rest av dårlige egenskaper er fjernet. Veien frem mot målet er lang, men målt med evighetens målestokk er målet dog i sikte og et håp å leve på.
*)dette er diktert sist på 1800tallet, men etter verdenskrigene og alle de "fjell av lidelser" som de skapte, har menneskeheten via dette fått utviklet så pass mye MEDFØLELSE at helvetes områder har krympet.
Eksistensene er talløse som havets sandkorn. Hver bygger seg ved sitt liv en bolig i de høyere sfærer, hvis deres gjerningers materialer er tilstrekkelige, og på samme måte en bolig i de lavere sfærer, hvis gjerningene trekker dem nedover; boligene bygges nemlig av gjerningenes materiale. Slik befolkes de vidstrakte sfærer, og slik dannes deres boliger og byer.
Hvert sted og hver bolig bærer preg av den ånd som har skapt dem; for alt er individuelt. Som to ansikter og to sinn aldri er ens, slik er det heller ikke to like boliger og to like byer i den åndelige verden, uansett hvilken sfære de enkelte måtte høre til.
Hvert sted, ja hver sfære er skapt av de ånder som bor der. Ved vibrasjonenes magnetisme dras de beslektede ånder mot hverandre. De samles i grupper og byer, men selv de enkelte boliger og oppholdssteder er individuelle og bærer preg av det enkelte individs særegenhet og personlige virke i gjerning og mentalitet. Nyansene er utallige innenfor samme sfære. Hvis dere vil beskrive denne eller en hvilken som helst annen sfære, som dere har stiftet bekjentskap med, kan dere naturligvis ikke meddele annet enn hva dere har sett. Og de ånder, som har besøkt andre deler av samme sfære, kan derfor komme ut for å beskrive den helt annerledes, da de forskjellige deler av den avviker mye fra hverandre. Når derfor mennesker på jorden med deres begrensede meninger, som også er begrenset av deres fysiske legeme, får forskjellige beskrivelser av sfærene forelagt, vil de med god grunn være tilbøyelige til å si at intet av det kan være riktig. De glemmer at Rom ikke er Genève, Milano eller Venezia - og dog ligger de alle i Italia. Eller for å si det mer presist: New York og Konstantinopel er begge byer på Jorden, men forskjellene mellom disse to byer er så store, at de kun har dette til felles, at de er byer på jorden.
Og jeg vil henlede deres oppmerksomhet på, at hos alle de ulykkelige vesener, som dere har truffet på deres vandringer, og som var nedsunket i deres egen urettferdighets hengemyr, finnes det et guddommelig kim, som alltid vil leve, og som aldri kan tilintetgjøres. Og jeg vil håpe at dere har lært, at hvor lang en sjels læretid enn kan være, hvor meget sjelen ved misbruk av sine krefter enn kan forhale sin egen forløsning, så er håpet dog alles umistelige fødselsrett. Det vil komme en oppvåkningens time for alle, og de som er sunket dypest vil heve seg som en pendel, som har svingt seg fra det laveste punkt til det høyeste.
Den regning en syndefull sjel vil bli presenteret for er forferdelig, hvis den uten beherskelse og måtehold har hengitt seg til det onde. Men når regnskapet først er gjort opp, så er det utslettet for alltid. Det finnes ingen, som har fått det verv å være fordringshaver for en rettferdighet, som er ubønnhørlig for en angerfull sønn eller bror. Hvis denne ønsker å få muligheten for å gjøre godt hva han har forbrutt og angerfull ber om tilgivelse, da skal svaret være: din bod og gode gjerninger skal kjøpe deg løs deg fra din dom og brøde. Det er på tide å reise seg og til å gjenløses.
Tro ikke, mine venner, at mennesket i sin litenhet kan fatte den Allmektiges makt; hans veier er uransakelige. Ingen kan bestemme grensen for hans barmhjertighet, for hans tilgivelse er evig. Kun Gud kan bedømme våre virkelige handlings- grunner, og han alene kan tilgi ut fra disse handlings- grunner. Og alt - hvert gresstrå, hver lysstråle, taler om ham, og stemmen sier:
”Hvor stor er ikke hans godhet og langmodighet! Selv på den andre siden av graven - ja, helt i de mørkeste regioner bak helvetes porter - trenger hans barmhjertighet inn og åpner tilgivelsens port og gir håp for alle ulykkelige sjeler, bare de vil vende seg til ham. Ikke et atom av den udødelige ånd, som ble innblest i mennesket, som er blitt levende ved den levende Gud og blitt en selvbevisst individualitet - ikke en gnist vil noen sinne gå tapt. Og ingen vil bli, hverken til tilintetgjørelse eller evig pine i helvete, ugjenkallelig fordømt.
De som lærer menneskene annerledes farer vill og begår en stor synd, for ved deres lære om helvetes evige pine tar de håpet fra mennesker og gjør de ulykkelige enda mer ulykkelige.
Når dere nå vender tilbake til jordplanet, skal dere forkynde det som dere har lært, og som dere vet er sannhet. Alle som dere kommer i berøring med skal dere inngi håpets trøst, men dere må samtidig lære dem hvordan de skal leve deres liv på jorden, så at den tid de oppholder seg dér, kan bære den rette frukt, når de etter endt jordisk liv vender tilbake til de åndelige sfærer. Det er nemlig langt lettere for mennesker å gjøre deres feil gode igjen, mens de er på jorden, enn når døden har skilt dem fra alt det de har forsømt eller forbrutt.
De deler av helvete, dere har sett, er alle et produkt av det onde og dårlige liv mennesker har ført på jorden; de omgivelser, sjelen befinner seg i, er alle skapt av sjelen eller mennesket selv. Hvor misdannede og fryktelige vesenene her er, så skal dere huske at de selv har dannet seg slik. Deres guddommelige opphav har ikke lagt denne byrde på dem, det har de selv gjort ved deres dårlige gjerninger. Og enhver må også ved sitt eget arbeide gjøre det godt igjen, som han har forbrutt; enhver må gjenoppbygge hva han selv har revet ned, rense hva han selv har skitnet til.
Når det er skjedd, vil disse elendige tilholdssteder, disse vanskapte skikkelser og disse forferdelige omgivelser ombyttes med en lysere og gladere tilværelse, renere legemer og lysere hjem. Og når den tid kommer, hvor jorden og dens sfærer har beseiret det onde, da vil disse forferdelige tilstander blåses bort, som skummet i havstokken glider bort med den stigende flod, og livets rene vann vil strømme over disse steder og rense dem.
De sorte klipper, den tunge kvelende atmosfære, disse vemmelige tilholdssteder -alt dette vil forsvinne i angerens flod. Men intet tilintetgjøres, alt er uforgjengelig. De atomer, som nå danner et legeme, vil på et vist tidspunkt gå bort og siden gå til andre legemers bygning - og slik i det uendelige. Så lenge menneskenes åndelige natur er lavtstående, utsender den disse grove utstrømninger, som nå danner de laveste sfærer, men når jordmenneskets magnetisme ikke lengre er så grov, at den holder de partikler sammen som disse sfærer er oppbygget av, da vil de støtes bort fra jorden og dens sfærer og ile videre gjennom rommet, hvor de forblir svevende i eteren, inntil de tiltrekkes av en annen planet, hvis sfærer de harmonerer med og hvis beboere står på et tilsvarende lavt nivå.
Slik har atomene i de klipper og i det land, dere her har sett, engang tilhørt de lavere sfærer på andre planeter, som nå er utviklet til en slik høyde, at de ikke lengre tiltrekker dem.
På lignende måte er våre høyere sfærer dannet av mer forfinet materiale, men dog av stoff, som er avsondret fra andre planetsfærer, som er langt foran våre. Og engang vil vi, når turen kommer til oss, bortkaste de samme atomer, som da opptas av våre etterfølgere. Intet mistes, intet går til spille, intet er virkelig nytt. Hva vi kaller nytt er bare nye kombinasjoner av hva som før har eksistert, og som ifølge sin natur er evig. Jeg aner intet om hvilken utviklingshøyde vi til slutt vil nå. Ingen kan vite det, ettersom det ikke kan settes noen grense for vår kunnskap og fremadskriden. Men hvis man kunne forutse vår lille planets endelige skjebne - og det kan vi til en viss grad når vi ser bort til de mer utviklede planeter i solsystemet - så tror jeg at selv det mest lavtstående jordiske liv og de mørkeste tilstander i disse skumle sfærer bare er trappetrinn, av hvilke menneskene omsider vi stige opp til englenes troner.
Det vi kan se, det vi vet og kan fastholde, er den store sannhet, at håpet er evig, og at det stadig er mulig å gjøre fremskritt, selv for den mest nedverdigede og syndige sjel.
Det er denne store sannhet, som vi ønsker at enhver av dere skal fortelle for både det dødelige og det udødelige menneske, når dere vender tilbake til jordens sfære og gjenopptar deres arbeide dér. Og liksom dere er blitt hjulpet og styrket og opplærte, slik vil dere også føle dere bundne av takknemlighet og forpliktelser i det universelle broderskap, som vil være for dere en spore til å hjelpe andre.
La oss nå si farvel til dette mørke land - ikke i vemmelse over dets dysterhet og synd, men med et håp og en alvorlig bønn for deres fremtid, som enda holdes fanget her."
Vår sjef sluttet sin tale til oss. Vi kastet et siste blikk på det mørke land, som lå utstrakt for oss. Så steg vi ned av fjellet og brøt gjennom ildmuren, som liksom trengtes til side av våre viljers kraft, så vi uskadde kunne passere.
Slik endte mine vandringer i helvetes regioner.
og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:
THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell engelsk | kommer på norsk/dansk i hovedutdrag snart
dansk- norsk -fra Powells bok DEN ÆTERISKE DUBLET fra 1952 - del 1 altså på dansk som wordfiler i 3 deler med del to og tre videre: klikk på tallene:| 2 | 3
Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken
MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL(og ellers til egne studier): på http://www.verdenstjenerfonden.dk/download/bøger kan man fritt nedlaste de danske åndelige bøker av Alice Bailey
