første del | her under er del fjorten- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen(alle illustrasjoner er tilføyd av rø, og ikke i original-boka)
4. Del
Gjennom gullportene
Kapittel 27
Velkomsten ved vår tilbakekomst – Et magisk speil – Arbeide i byer på Jorden – Landet av anger – Dalen av Fantom-tåke – Et hjem for Hvile
(Welcome on Our Return ‑ A Magic Mirror ‑ Work in the Cities of Earth ‑ The Land of Remorse ‑ The Valley of Phantom Mists ‑ A Home of Rest)
Ved vår ankomst tilbake i Demringens Land fikk vi en kongelig mottagelse. Det ble avholdt en fest til ære for oss.
Da vi trådte inn i våre små værelser, lå det en ny kledning til oss, som vi skulle iføre oss. Den var lysegrå, perlehvit av farge. Og porten og beltet og vår ordens merke: et anker og en stjerne på venstre side, var av dyp gyllengul farge.
Jeg var meget glad for denne nye kledning, fordi drakten i den åndelige verden symboliserer åndens utvikling, og den betraktes som et tegn på hva enhver har oppnådd. Men hva jeg satte enda mer pris på var en skjønn krans av rene hvite roser, som jeg fant opphengt omkring bildet av min elskede. Og det var en ramme av et materiale, som aldri tørket eller falmet, og hvis duft var om meg, når jeg hvilte på mitt leie og så ut over de fredfulle høyder, bak hvilke man ante den gryende dag.
Jeg ble revet ut av mine drømmerier av en venn, som kom for å hente meg til festen. Og da jeg trådte inn i den store hall, traff jeg min far og noen av mine venner fra vandringene. De hadde alle ventet på meg. Vi hilste meget beveget på hverandre, og etter å ha nydt et traktement, som lignet mye det jeg tidligere har beskrevet ved min første inntreden i denne sfære, ble vi alle forsamlet i den nedre ende av hallen foran et bredt forheng i grønt og gult, som fullstendig dekket veggen.
Mens vi i spenning ventet på hva som ville skje, nådde en blid melodi vår ører. Den ble forsterket langsomt, inntil den slo over i en høytidelig og bevegende majestetisk rytme. Det var ikke en triumf marsj hvor man fryder seg over en seier, men den var en slik som spilles av kjempende i en hær, som sørger over en kamerats død - så stor og full av patos var denne eiendommelige melodi.
Forhenget gled til side, og vi så inn i et stort speil av sort marmor. Musikken skiftet til en annen rytme, fremdeles høytidelig og av en ubeskrivelig fylde. Men plutselig slo den om i disharmoni. Den ble ujevn i takt og rytme, som om den haltet med usikre trinn, snublet og nølte.
Det ble mørkt omkring oss. Vi kunne knapt se hverandres ansikter. Lyset svant langsomt bort, og til sist kunne vi kun se den sortpolerte overflate av det gigantiske speil, og i dette så jeg bildet av to skikkelser - to av vår ekspedisjons medlemmer. De beveget seg og talte sammen, og omgivelsene ble nå tydelige for meg - det var nettopp det inferno jeg hadde forlatt. Den trolldomsaktige musikk opphisset min sjel til det ytterste, og mens jeg så dramaet for mine øyne, glemte jeg hvor jeg var - jeg glemte alt, og det forekom meg at jeg stadig vandret i helvetes dypeste mørke.
Bildene skiftet; det ble vist oss de mangeartet erfaringer som vår forsamlede skare hadde opplevd, helt fra det laveste medlem, til vår sjef, inntil det øyeblikk hvor vi alle sto på klippe-tinden, med landet liggende under oss, og lyttet til hans tale da han sa farvel til oss.
Det var omtrent som koret i en gresk tragedie; den ville musikk syntes å forklare det hele med enhver variasjon i de forskjellige hendelser. Snart var den trist og sorgfull, snart triumferende, deretter i samme åndedrag klagende eller skrikende. Derpå forandret den seg til en nynnende vuggesang, hvor en eller annen befridd sjel fant hvile. Derpå hevet den seg igjen til en støyende melodi for i et nå å dø bort i disharmoniske toner, som lød som fra brutte strenger på et instrument.
Ved sluttscenen sank tonene bort i en mild, klagende melodi av overordentlig skjønnhet for deretter å dø bort tone for tone. Derpå forsvant mørket, forhenget gled bort over det mørke speil. Vi vendte oss alle om med et lettelsens sukk, idet vi lykkeønsket hverandre med at våre vandringer i dette mørke land var forbi.
Jeg spurte min far hvordan dette skuespill gikk for seg, om det var en illusjon eller hva?
Han svarte: "Det du har sett er en vitenskapelig anvendelse. Dette speilet er innrettet slik, at det kan motta og gjengi de bilder, som kastes på det fra en rekke tynne metall-plater, eller rettere gjenparter av jordiske metallplater for å bruke det riktige uttrykk. Disse metallplater er så følsomme, at de er i stand til å motta og oppbevare bildene. De opptar både lydbølger og bilder.
Da dere vandret rundt om i disse mørke sfærer, var dere satt i magnetisk forbindelse med dette instrument, og det hver især opplevde ble overført til en av disse plater, mens deres sinnsbevegelser fikk lydbølgene i musikkens og litteraturens sfære til å vibrere tilsvarende.
Du hører til i kunstens, musikkens og litteraturens sfærer, derfor er du i stand til å se og føle og forstå disse sfærers vibrasjoner. I den åndelige verden reproduseres alle sinnsbevegelser og begivenheter og blir til bilder, musikk og poesi for dem som er i harmoni med hverandre. De åndelige verdener er skapt av sjelenes tanker og handlinger, og derfor danner enhver handling eller tanke sin gjenpart eller kopi. I denne sfære vil du finne mange ting, som mennesker på jorden enda ikke kjenner. Her er mange merkelige oppfinnelser, som med tiden vil bli overført til jorden og dér få en materiell form.... Men se! Nå skal dere hver motta en palmegren som belønning for deres seier."
I dette øyeblikk ble hallens fløy-dører åpnet, og vår stormester trådte inn, fulgt av den samme skare unge menn, jeg før hadde sett, men i dag bar hver av dem en palmegren og ikke en laurbærkrans, som sist jeg så dem.
Da stormesteren hadde tatt plass under sin tronhimmel, ble vi kaldt bort til ham for hver å motta en palmegren, og da dette var skjedd og vi igjen hadde inntatt våre plasser, sang vi alle i kor en frydefull seiershymne, idet vi svingte våre palmegrener i takt til musikken, og våre glade stemmer fylte rommet med en overjordisk, himmelsk harmoni.
*
Jeg nøt nå en lang og rolig hviletid, som hadde meget til felles med den halvvåkne tilstand man befinner seg i, når man er for sløv til å tenke på noe konkret, selv om man er fullt bevisst om sine omgivelser. Etter denne tilstand, som varte et par uker, var jeg fullstendig restituert, og jeg merket ikke mer til virkningene av mine vandringer i de mørke sfærer.
Min første tanke var å besøke min elskede for å erfare om hun kunne se meg og oppfatte mitt nye utseende. Men jeg skal ikke dvele ved dette besøk; gleden vedkommer kun oss. Jeg vil kun si til leserne av denne bok, at døden ikke avbryter kjærligheten mellom to, som i deres jordiske liv elsket hverandre, og hvor den ene måtte bli tilbake. Døden utelukker ikke muligheten for at to mennesker kan dele sorger og gleder, selv om graven adskiller dem.
Jeg erfarte, at jeg nå var meget bedre i stand til å komme i forbindelse med henne gjennom hennes egen mediumitet, så vi ikke behøvde noen tredjeperson til å hjelpe oss. Mine anstrengelser ble hjulpet av hennes blide ømhet og hennes beviste erkjennelse av min nærværelse.
På dette tidspunkt var mitt arbeidsområde enda det jordiske plan og de byer, hvis pendant jeg hadde sett i helvete. Jeg hadde min gjerning blandt disse dødelige og de ånder som klumpet seg sammen dér. Jeg skulle inngi deres sinn en fornemmelse av, hva jeg hadde opplevd i den mørke sfære nedenunder. Jeg viste godt, at det var vanskelig å få dem til å forstå, at det ventet dem noen uunngåelige karmiske følger av de misgjerninger de nå begikk. Men selv om det kun var lite jeg kunne utrette, kunne jeg dog avskrekke en og annen fra å hengi seg alt for hemningsløst til egoistiske forlystelser og samvittighetsløs utnyttelse av mennesker som var dem betrodd. Inn imellom fant jeg noen av de jordbundne ånder, som var knyttet til disse steder, og som jeg kunne hjelpe i kraft av den viten og styrke, jeg hadde ervervet på mine reiser.
Det er alltid rikelig å gjøre for dem som arbeider på jordplanet. Likeså mangfoldig arbeidet er dér, likeså mye trenges det vesener, som vil ta gjerningen opp med å hjelpe andre, idet det hver time og hvert minutt er mennesker som forlater det jordiske liv, og de har bruk for all den hjelp de kan få.
Slik gikk det noen uker, og jeg begynte nå å merke den gamle, hvileløse lengsel etter å stige til høyere sfærer og nå mer, enn jeg nå hadde nådd. Jeg lengtes etter å nærme meg den sfære, hvor min elskede ville komme, når hennes jordiske liv var til ende. Kun ved å nå den kunne jeg oppnå den usigelige lykke å bli forent med henne i den åndelige verden, hvor hun hørte hjemme. Når jeg fikk slike tanker, levde jeg i en stadig frykt for at hun skulle forlate jorden, før jeg hadde nådd hennes nivå, så jeg derved ville bli skilt fra henne.
Det var denne frykt som fikk meg til stadig å strebe etter å overvinne meg selv, så jeg kunne nå mitt mål i rett tid. Jeg var utilfreds med de fremskitt jeg hadde gjort. Jeg var nok klar over at jeg hadde kjempet hårdt og overvunnet mye og derved hadde forbedret meg, men selv om det var skjedd forholdsvis hurtig, var jeg enda plaget av den sjalusi og mistanke, som mine tilbøyeligheter og min jordiske erfaring hadde samlet i meg. Det var enda øyeblikk, hvor jeg begynte å tvile på min elskedes standhaftighet, tross alle de beviser på ekte kjærlighet hun hadde gitt meg. Ja, jeg var redd for at en eller annen "i kjøttet" skulle vinne hennes kjærlighet fra meg, mens jeg var borte fra henne.
Slik sto jeg i fare for å bli en jordbunden ånd på grunn av mitt uverdige begjær etter hele tiden å våke over henne.
Åh, dere som tror at en ånd har forandret alle sine tanker og ønsker! Hva kjenner dere til tilstanden i dette andre liv bakenfor graven! Hvis dere viste hvor langsomt vi forandrer de tankevaner vi har skapt i vårt jordiske liv, og hvor lang tid de henger ved oss i vår åndelige tilstand!
Selv mens jeg tvilte og fryktet, skammet jeg meg over min tvil. Jeg viste hvor urettferdig den var, men kunne allikevel ikke befri meg for den. Mine jordiske erfaringer hadde gjort meg mistroisk, det var noe som klebet seg til meg fra mitt kjøds dager, og det var ikke lett å frigjøre seg fra.
(Bildekommentar; auraen danner et perfekt skjold, som beskytter mot uvedkomne tanker og der normalt ingen energi kan trenge inn, som sjelen "der inne" ikke selv har satt igang- både i dette og SÆRLIG DE TIDLIGERE LIV DA MAN VAR MER PRIMITIV. rø-anm. og bildet ikke fra boken som refereres her).
Det var mens jeg befant meg i denne tilstand av selvpineri, at Ahrinziman kom og fortalte meg, hvordan jeg skulle befri meg fra disse fortidens skygger, som plaget meg. "Det finnes," sa han, "et land, som ikke ligger langt herfra, og som kalles Samvittighetens Land. Hvis du vil besøke det, vil reisen være meget nyttig for deg; for når først dets fjell og daler er passerte og dets øvrige vanskeligheter overvunnet, vil ditt jordiske livs sanne natur med alle dets feilgrep, klart bli vist deg, og det vil bety stor fremgang for din sjel. En slik reise vil være full av bitterhet og sorg, for du vil da se din fortids handlinger i all deres nakenhet, noen du allerede har sonet, men som du ikke har mulighet for å se under samme synsvinkel, som de høyere intelligenser ser dem.
Det er ikke mange, som kommer fra det jordiske liv, som er oppmerksomme på de sanne motiver til deres handlinger. For noens vedkommende varer det år, før de blir klar over dem. De unnskylder seg derfor deres samvittighet. Et slikt land, som jeg her taler om, vil være meget nyttig for deg. Reisen må imidlertid foretas av fri vilje, men den vil forkorte ditt fremskritt med år.
I dette land er menneskers levneds/livs-løp arkivert som bilder, som gjengir deres grunner til de mange feil de har begått. De avspeiles i en vidunderlig åndelig atmosfære, som samtidig viser at de mest ubetydelige årsaker kan ha de største virkninger, fordi de former ethvert liv og skaper karakteregenskaper, som utspringer av sjelens dypeste gjemmesteder. Du vil komme til å gjennomgå en hård og skarp selvransakelse, men desto mer helbredende for din sjel vil den være."
"Vis meg dette land; hvor det enn finnes vil jeg dit," ba jeg.
Ahrinziman tok meg med opp på tinden av de slørede og fjerne høyder, som jeg kunne se fra mitt vindu. Vi så ut over en slette, som var omgitt av en rekke fjell langt, langt borte. Da vi hadde betraktet panoramaet en tid, sa Ahrinziman
"På den andre siden av disse fjerne høyder ligger det vidunderlige landet vi taler om; det er et land, som de fleste ånder har måttet passere, hvis mentalitet har vært av en slik art, at deres samvittighet har tynget dem. De, hvis villfarelser bare har vært hverdagsaktige, og som er felles for så godt som alle mennesker, behøver ikke å gå igjennom her. Det er andre måter, hvorpå slike ånder kan opplyses om kilden til deres villfarelser. Dette land er mer nyttig for sjeler med en sterk vilje, og som er rede til å erkjenne og fritt innrømme, hvori de har handlet uriktig, så de på den måten kan heve seg til høyere sfærer. Og du hører til dem. Vibrasjonen i denne sfære vil være alt for sterk for sjeler, som ikke har styrke nok til den alt for hurtige og skarpe avsløring av de synder de har begått. De vil sønderknuses og overveldes av mismot. Slike sjeler må langsomt og gradvis belæres. Men du som har dette sterke sinn, den kraftige vilje og motet, vil meget hurtig stige; for jo mer det går opp for deg, hva årsaken er til å du bærer disse lenker som tynger din sjel, desto hurtigere vil du frigjøre deg fra dem."
"Vil det ta lang tid å gjøre denne reise?"
"Nei. kun kort tid - to til tre uker etter jordisk målestokk; for når jeg skisserer den for deg, ser jeg også bildet av deg, hvor du vender hurtig tilbake til dette land, og det sier meg at tidspunktet for din avreise og din tilbakekomst ikke er langt fra hverandre.
I den åndelige verden, hvor tiden ikke regnes i dager eller uker eller telles i timer, beregner vi etter det mellomrom som er mellom to begivenheter. Og vi ser hvor tett eller fjernt de gitte tidspunkter er fra hverandre. Og så forsøker vi, så godt vi kan, at anvende den jordiske målestokk for tiden her i den åndelige verden, selv om den ikke kan måles helt korrekt. Det vil derfor være tilrådelig for dem som har venner på jorden, når de forutsier en eller annen begivenhet, som ventes å finne sted innenfor et bestemt tidsrom, at de ikke fastslår det bestemte tidspunkt, da de imøtesette begivenheter godt kan variere tidsmessig. Og det kan virke forstyrrende på slike menneskers sjeleliv, som er særlig mottagelige for meddelelser fra det åndelige plan og gjerne vil tro på dem. En begivenhet kan synes meget nær forestående, men den kan forsinkes eller oppholdes - ja, noen ganger kan den helt dreies i en annen retning av en makt, som er sterkere enn den som satte den i bevegelse."
Jeg takket min veileder for hans anvisninger, og vi skiltes.
Jeg var imidlertid sterkt oppsatt på å komme videre, og kort tid etter tiltrådte jeg min reise.
Mine fremskritt gikk imidlertid ikke så hurtig på denne reise, som det var tilfellet med de foregående reiser, for nå hadde jeg tatt den fulle byrde av mine tidligere feiltrinn og synder på mine skuldre. Og liksom den kristne pilegrim, som knuges til jorden av sin skyld, slik var det også med meg. Den syndens last jeg nå bar på, gjorde min vandring og alle mine bevegelser langsomme og besværlige.
Som en riktig pilegrim bar jeg en grov, grå kjortel; mine føtter var nakne og mitt hode udekket, for i den åndelige verden er det sinnstilstanden som skaper klededrakten og omgivelsene. Og jeg hadde det slik at jeg var kledd i usle klær.
De jeg langt om lenge var kommet over de fjerne høydedrag og fjell, så jeg foran meg en hvit sandslette -en stor ørken. Her så jeg mitt jordiske livs golde gjerninger utstrødd som sand og atter sand. Ingen trær, ingen busker, ikke så meget som en gren eller noe som kunne ligne grønt løv var å se. Mitt blikk flakket rundt i denne intethet, hvor det ikke fantes enda kun en liten kilde, som jeg kunne forfriske meg ved, eller litt skygge hvor jeg kunne hvile mine trette ben.
De sjeler, som hadde gjennomstreifet denne ørken i søken etter det som kunne bringe dem fred - og det var jo formålet med å reise i dette land, hvor de skulle lutres -hadde alle vært blottet for sann og uselvisk kjærlighet. Og den selvfornektelse, som det eneste som kan få en ørken til å blomstre, kan kun skapes av gode og nestekjærlige tanker. Ingen, ikke en eneste av de sjeler, som hadde vært her før meg, hadde etterlatt seg spor av litt kjærlige følelser mot andre, noe som kunne ha skapt en smule vekst i dette ørkenhav.
Det var intet.
Jeg slo inn på en smal sti, som syntes å føre mot høydene på den andre siden av ørkenen. Den byrde jeg bar på var nå nesten blitt umulig å bære. Jeg lengtes etter å kunne legge den fra meg. Men nei, jeg kunne ikke frigjøre meg for den et øyeblikk, og den brennende sand fikk mine føtter til å svulme opp. Hvert skritt var pinefullt og anstrengende.
Mens jeg vandret, eller rettere sagt slepte meg av sted, dukket bilde på bilde opp fra min fortid, sammen med bilder av dem jeg hadde kjent. Disse fantombilder syntes å sveve foran meg i luften, noe lignende de speilbilder ørkenvandrere ser. Det var som tåkebilder, som smeltet inn i hverandre for atter å gi plass for andre, som nå trådte frem og skapte nye scener. Og gjennom dem alle gikk alle de venner og bekjente og fremmede, jeg hadde møtt i min tid, og som jeg kjente når jeg så dem. De for lengst glemte, uvennlige tanker om dem og de ord jeg hadde talt til dem, sto nå anklagende opp foran meg. Jeg hadde fått andre til å gråte, jeg hadde sagt grusomme ord som var hardere enn noe slag. Alt det jeg hadde såret mine omgivelser med møtte meg nå igjen. I tusental reiste disse harde tanker og egenkjærlige handlinger fra min fortid seg opp og anklaget meg. Episoder jeg for lengst hadde skjøvet til side, glemt eller unnskyldt, rullet forbi meg.
Ville dette da aldri få noen ende?
Omsider ble jeg så overveldet av alt det som ble rullet opp for meg, at jeg brøt sammen, gav slipp på min stolthet, bøyde meg mot jorden og gråt av skam og sorg.
Men se! Dér hvor mine tårer falt og ble oppsugd av den varme sand, vokste det små hvite blomster opp. Og hver lille blomst bar i sitt beger en krystallklar duggdråpe. Jeg følte meg som i et eventyrland, for stedet hvor jeg var sunket sammen, og som jeg hadde vætet med mine angrende tårer, ble nå til en liten skjønn oase midt i den golde ørken.
Jeg bøyde meg ned og plukket en bukett av disse yndige blomster og gjemte dem ved mitt bryst. Jeg ville gjemme dem som en erindring om dette sted.
Og så reiste jeg meg opp og vandret videre. Til min overraskelse så jeg ikke flere bilder.
Plutselig så jeg foran meg en kvinne, som bar på et lite barn. Det syntes å overstige hennes krefter tross barnets lille størrelse. Både kvinnen og barnet jamret seg av utmattelse og frykt. Jeg ilte etter dem og tilbød å bære barnet, for jeg kunne ikke utholde å se barnets forskremte ansikt.
Kvinnen stirret på meg et øyeblikk. Så la hun barnet i mine armer. Jeg dekket det til med min kappe, hvorpå den lille skapning falt i dyp søvn i mine armer.
Hun fortalte meg at barnet var hennes, men i sitt jordiske liv hadde hun ikke følt noen særlig kjærlighet til det. Og hun sa videre, at hun slett ikke hadde ønsket dette barnet, og at hun aldri hadde elsket barn. Og da så dette ene barn kom, brydde hun seg ikke om det og forsømte det derfor. Da det vokste til, straffet hun det hardt, sperret det inne i et mørkt værelse og var på alle måter hard og uvennlig mot det. Da barnet var fem år, ble det sykt og døde. Umiddelbart etter døde hun selv av samme sykdom. Da hun kom over i den åndelige verden, hjemsøkte barnet henne, og hun kunne ikke gjøre seg fri av det. Til sist ble hun rådet til å foreta denne reise sammen med barnet, som hun stadig måtte bære på.
"Og du føler stadig ingen kjærlighet til dette stakkars lille menneske?"
"Nei, jeg kan ikke si at jeg er kommet til å holde av det. Kanskje vil jeg aldri komme til å elske det, som mange mødre elsker deres barn. Jeg hører til de kvinner, som aldri skulle betroes til å være moder. Jeg er ganske blottet for moderlig følelser - enda da. Jeg holder ikke av barnet, men jeg er lei av at jeg ikke har vært vennligere mot det. Og nå ser jeg, at når jeg virket å være pliktoppfyllende, og når jeg gav inntrykk av å ville veilede barnet og rette dets forskjellige feil, var det bare en unnskyldning for mitt eget onde lune og en tilfredsstillelse av mine dårlige egenskaper, som når jeg trengte å få avløp for mitt sinne. Jeg kan se at jeg har handlet feil, men jeg kan ikke si at jeg holder særlig mye av dette barn."
"Og skal du så ta det med deg under hele vandringen?" spurte jeg, idet jeg fikk tårer i øynene og kysset det lille forskremte vesen. I det samme kom jeg til å tenke på min elskede på jorden. Hun ville ha vært lykkelig for et slikt barn, og hun ville ha gitt det en mors ømmeste kjærlighet. Da jeg kysset barnet, våknet det og slo sine armer om min hals og smilte til meg i halvsøvne. Og det var et smil som ville ha gått enhver mor til hjerte. Selv om det ikke skjedde i dette tilfelle, ble kvinnens ansikt dog mildere ved det, og hun sa med en vennligere stemme enn før:
"Jeg tror ikke jeg skal bære det så lenge mer. Det vil snart bli opptatt i en sfære for barn, hvis foreldre ikke har vært gode mot dem, og dér vil det bli pleiet av ånder som er glade for barn."
"Det er jeg glad for å høre," sa jeg.
Derpå trasket vi videre sammen, inntil vi kom til en liten fjellgruppe, hvor det var en vann -dam. Vi satte oss ved bredden for å hvile oss. Og her falt jeg i en dyp søvn.
Da jeg våknet var kvinnen og barnet forsvunnet.
Jeg reiste meg og fortsatte min vei. Straks etter kom jeg til de klipper, som var reist av menneskers hovmod og ærgjerrighet.
Stien som førte over dem var steil, hard og stenet og med dårlig fotfeste for vandreren. Jeg følte at her var alt for vanskelig å gå; men da jeg med besvær klatret opp, måtte jeg erkjenne, at jeg på en eller annen måte hadde ansvar og del i disse klippers sammensætning av selvglede, hovmod og egenkjærlighet. Materialet til disse klipper, som jeg åpenbart hadde vært med på å skape, var av krefter jeg ikke kjente på dette sted, hvor jeg nå møtte mitt eget verk, og som jeg med grenseløst møye og besvær måtte bestige.
Det er ikke mange av oss som kjenner hemmelighetene i våre egne hjerter. Vi synes ofte, at vår ærgjerrighet er langt edlere enn den selvforherligelse, som faktisk får oss til å strebe etter et høyere nivå, enn det våre medmennesker står på - mennesker som ikke er likeså vel utrustet til å ta del i kappløpet i livets mangeartede kamper.
Jeg så med skamfølelse tilbake på min fortid, for i alle disse forskjelligartede klipper så jeg mine feiltrinn og egoisme - faktisk henledet hver nyanse i dem på det ene og det andre. Som små symboler lyste mine gjerninger meg i møte, og navnlig dem som minte meg om de mennesker, som jeg for å berike meg hadde hatt forbindelse med, og som jeg hadde brakt lidelser over, uten at min samvittighet i minste måte hadde reagert.
Og mens jeg vandret på denne steinete sti, som var så vanskelig å gå på, hadde jeg kun et eneste ønske: at jeg kunne leve mitt liv om igjen, så jeg kunne handle bedre, oppmuntre andre hvor jeg hadde forsømt å gjøre det, hjelpe til hvor jeg hadde ødelagt noe.
Jeg hadde vært så ivrig etter å nå toppen, at jeg aldri hadde vært tilfreds med mine resultater - selv ikke når alle standsfeller roste meg og jeg hadde vunnet en seier på mine konkurrenters bekostning. Og jeg mente meg også berettiget til å bedømme andre, som studerte den skjønne kunst, etter min egen målestokk. Jeg kunne ikke se noe fortjenstfullt i anstrengelsene hos de stakkars mennesker, som forekom meg bare å være barn i sammenligning med de store kunstnere og mestre. Talent og geni kunne jeg beundre og åpent lovprise, men for middelmådigheter hadde jeg ingen sympati. Og de middelmådige hadde jeg ingen lyst til å hjelpe. Jeg overså at disse svake evner var som frø, som engang ville vokse opp og blomstre.
I mine tidlige dager, hvor hellet var begynt å følge meg, og før jeg var begynt å lide skipbrudd, hadde jeg hatt de ærgjerrigste drømmer. Men i de senere år, hvor sorger og skuffelser hadde lært meg i noen grad å ha medlidenhet med andre i deres kamper, hadde jeg dog ikke lært å ha sann sympati med dem, som var utrustet med små evner. Nå erkjente jeg, at det var min mangel på sympati som hadde reist disse høye klipper. Jeg hadde selv skapt dem.
Tynget av denne sørgelige erkjennelse så jeg meg om etter noen jeg kunne hjelpe, noen som var svakere enn meg, og som jeg eventuelt kunne hjelpe litt på veien. Og det var det plutselig. Rett overfor meg, på den samme stien jeg gikk, så jeg en ung mann, som var helt medtatt; det så ut som om han hadde mistet alle sine krefter under bestigningen av klippene. Også for hans vedkommende var disse hindringer skapt av hans eget familiehovmod og ærgjerrighet, og han hadde av overmot ofret alle dem som var ham kjærest. Han klynget seg til en klippeavsats, men han var så blek, at det så ut som om han kun kunne holde seg fast i kort tid.
Jeg ropte til ham at han skulle holde fast, og så hurtig jeg kunne, klatret jeg opp til ham. Det lyktes meg under store anstrengelser å hale ham opp til klippens topp. Da min styrke åpenbart var dobbelt så stor som hans, var det også mulig for meg å hjelpe ham, og samtidig følte jeg også en lettelse i min samvittighet over de mange svake sjeler jeg hadde knust i fortiden.
Da vi nådde toppen og satt et øyeblikk for å hvile oss, så jeg ned langs meg selv og deretter på ham. De skarpe steiner vi var snublet over hadde sønderrevet oss begge. Men min egoismes tunge byrde var nå vekk.
Da jeg så ned av den sti jeg var klatret opp av, kledde jeg meg på ny i ”sekk og aske”, symbolet på ydmykhet. (forklaring; Når det skulle gis uttrykk for sin sorg, kledde de seg gjerne i sekkestrie og strødde aske på hodet). Og jeg besluttet å gå tilbake til jorden for å oppsøke en eller annen, som jeg kunne være til hjelp. Det var navnlig svake individer jeg ville hjelpe til en bedre forståelse av kunst. Så lenge jeg kunne, ville jeg nå yte dem all den hjelp jeg kunne med den innsikt jeg hadde. Hvor jeg hadde rent en beskjeden sjel over ende, ville jeg nå oppmuntre, hvor mitt skarpe kunnskap hadde såret, ville jeg prøve å lege. Jeg var nå klar over, at ingen skulle våge å forakte en svakere broder eller ta hans forestillinger fra ham, selv om de for en mer åndsutviklet intelligens syntes små og trivielle.
Jeg satt lenge på klippe - toppen og tenkte over disse ting. Den unge mann, jeg hadde hjulpet, var gått videre alene. Omsider reiste jeg meg og gikk langsomt og ettertenksomt av en vei, som førte til en dyp kløft, hvorover som var spendt en skrøpelig bro, men foran den var det en høy port, hvor en del ånder ventet. De prøvde på forskjellige måter å åpne porten, så de kunne komme innenfor. Noen prøvde å bruke makt, andre å klatre over muren, og andre igjen uttenkte et eller annet triks, som kunne åpne porten. Og når den ene eller den andre hadde gjort noen forsøk, som alle mislykkets, søkte de andre å trøste de skuffede.
Da jeg ankom, var det en seks syv ånder som trakk seg tilbake for å se hva jeg ville gjøre. Det var en stor port, som syntes skapt av et materiale som lignet jern, men jeg var ikke sikker på hva den virkelig var laget av. Den var så høy og glatt, at ingen kunne forsere den, og så solid at det var umulig å slå den inn; dertil var den så solid lukket, at det var umulig å åpne den. Jeg var fortvilet over oppgaven og spekulerte på hva i all verden man skulle gjøre. Mellom de forsamlede så jeg en stakkars kvinne gråte fortvilet. Hun hadde oppholdt seg her i lang tid og hadde forgjeves søkt å åpne porten. Jeg forsøkte å trøste henne og inngi henne håp. Da jeg vendte meg om var porten vekk. Den var liksom smeltet.
Bak oss reiste porten seg igjen. Jeg ble meget forundret over dette, og kvinnen som hadde grått så fortvilet var også borte. Ved siden av broen sto en gammel, krumbøyet og svak mann. Jeg ble enda mer forundret, og da jeg atter kom til å tenke på porten, som forsvant og atter kom til syne, lød en stemme i mitt øre:
"Den er de vennlige handlingers og tankers port. De som er på den andre siden må vente til deres vennlige tanker og handlinger er sterke nok til å åpne den. Det var dine tanker og beslutningen om å hjelpe andre som åpnet den - du som slet så hardt for din unge kamerat på klippen!"
Jeg gikk frem til broen, hvor den gamle mann sto. Han banket på fjellene med sin stokk, som om han følte seg for, og sukket dypt over sin hjelpeløshet. Jeg var redd for at han skulle falle igjennom hullene i den ødelagte del av broen, og skyndte meg bort for å hjelpe ham over. Men han ristet på hodet: "Nei, nei, unge mann! Broen er så elendig at den aldri kan bære vekten av oss begge to. Gå heller til side og la meg klare meg så godt jeg kan."
"Vet du hva, du er så gammel og svak at du kunne være min bestefar, og hvis du går alene, styrter du sannsynligvis igjennom på det ødelagte stedet. Jeg er ung og kraftig, og jeg skal nok finne en måte å komme over."
Uten å vendte på svar tok jeg ham på mine skuldre og bad ham holde godt fast, hvorpå jeg trådte ut på broen. Men hvor han dog tynget meg! Og broen knaket og gav liksom etter for vår vekt. På et vist tidspunkt var jeg redd for at vi begge skulle styrte ned i kløften nedenunder. Hele tiden bad den gamle meg om endelig ikke å slippe ham. Jeg holdt fast på ham, så godt jeg kunne, men nå krøp jeg på alle fire. De vi skulle passere det ødelagte stedet, så jeg at det var et stort hul, som man bare hadde lagt noen råtne planker over. Det var en vanskelig situasjon. Jeg kunne godt ha svingt meg over alene, men med en slik byrde på skuldrene var det nesten håpløst, og - ærlig talt streifet den tanke meg, at jeg skulle la ham bli tilbake. Men det var så grusom en handling mot den stakkars sjel, at jeg besluttet meg til å løpe risikoen. Den gamle mann sukket, da han ble klar over hvordan det sto til, og han sa:
"Du må heller la meg bli tilbake. Jeg er for svak til å komme over, og du vil spolere dine egne sjanser ved å bære meg. Sæt meg av her og gå videre selv."
Hans stemme lød så sørgmodig og fortvilet, at jeg ikke kunne tenke meg å la ham i stikken. Jeg ville gjøre et fortvilet forsøk og bad ham bare holde godt fast. Så grep jeg om den i stykker-brutte bjelke med den ene hånden og foretog et veldig spring over hullet med en slik viljestyrke, at vi begge fløy gjennom luften.
Og så sto vi begge uskadet på den andre siden. Vi var frelst.
Jeg så meg tilbake for å se hvilken ulykke vi hadde unngått. Og skal si jeg ble forbauset! Broen var ikke gått i stykker på noe sted; den var så solid at jeg aldri har sett noe så sterkt bygd. Jeg var målløs. Jeg vendte meg om igjen for å ta omgivelsene i øyesyn. Og ved siden av meg sto - ikke den gamle mann, men Ahrinziman i egen person. Han smilte over min forbauselse og la sin hånd på min skulder:
"Franchezzo, min sønn! Det var kun en prøve som du skulle bestå. Du skulle åpenbare hva som bor i din sjel, og det viste seg at du var villig til å hjelpe en svak gammel mann, selv når dine egne sjanser var små. Jeg forlater deg nå, men du vil senere bli stilt overfor den siste av dine prøvelser, og da vil du få anledning til selv å dømme om den tvil og den mistenksomhet du har hatt. Farvel, og måtte lykken være med deg!"
Vekk var han.
Og jeg var igjen overlatt til meg selv. Alene vandret jeg av sted gjennom en annen dyp dal, som lå foran meg.
*
Dalen lå mellom to høydedrag og ble kalt Spøkelseståkenes Dal. Store virvler av grå damp svevde frem og tilbake, og det var som om disse tåker dannet mystiske skikkelser, som krøp opp langs fjellsidene og smøg seg omkring meg hvor jeg gikk. Jo lengre jeg vandret frem gjennom denne hulvei, desto fastere ble skikkelsene, inntil de til sist lignet levende vesener.
Jeg viste godt at det ikke var annet enn mitt jordiske livs tankefostre, som nå formet seg som levende skikkelser. Det var gjenferdene fra min fortid, som nå anklaget meg. Den mistenksomhet jeg hadde hatt, den tvil jeg hadde gått med, de uvennlige og stygge tanker jeg hadde utsendt - alt dette syntes nå å samle seg om meg for å true meg, narre meg, håne meg. Det var som om de visket meg i øret, mens de samlet seg over mitt hode i store skyer av mørke. Da mitt liv hadde vært fullt av slike tanker, omsluttet de meg, inntil de sperret stien for meg. Det var noen forferdelige, hatefulle skikkelser som viste seg for meg. Og det var alt sammen mine egne skapninger, som nå møtte meg, så jeg kunne se hvordan jeg hadde vært.
Slik var disse tankefostre blitt til, og da jeg nå måtte kjempe med dem, prøvde de for enhver pris å overvelde meg. Forgjeves søkte jeg å slå dem tilbake og ryste dem av meg. De kretset rundt meg på samme måte som min tvil og mistenksomhet overfor mennesker hadde beleiret meg i min jordiske tid og hadde gjort meg hård og kynisk. Jeg ble grepet av redsel og kjempet som en vanvittig mot alt dette, som syntes å skulle trekke meg ned i forderv og elendighet. Og midt i det hele åpnet som seg et dypt svelg, som vesenene søkte å dra meg bort imot. Jeg kjempet som en vanvittig for mitt liv, men jo mer jeg kjempet, desto mer syntes mine motstandere å få ta i meg og trekke meg bort til svelget. Da skrek jeg høyt i sjele-angst om hjelp, og idet jeg åpnet mine armer var det som om jeg grep fatt i en av skikkelsene og slynget den fra meg.
Da svaiet den mektige tvilens sky og oppløstes som om vinden hadde spredt den, og jeg sank - overveldet og utmattet sammen i bevisstløshet. Mens jeg lå i denne tilstand hadde jeg en kort men deilig drøm, hvori jeg følte at min elskede var kommet til meg og hadde drevet de heslige tanker bort. Jeg syntes hun knelte ned ved min side og la mitt hode til hvile ved sitt bryst, som en moder tar sitt barn inn til seg. Det var som om jeg merket hennes armer omslynge meg og holde meg oppe.
Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg stadig i dalen, men tåkene var liksom rullet bort, og mitt liv i tvil og mistenksomhet var overstått. Jeg lå på en benk av grønne gresstorv ved enden av hulveien, og foran meg så jeg en eng, som ble gjennomstrømmet av en flod med krystallklart vann. Jeg reiste meg og fulgte floden et stykke, hvoretter jeg kom til en vakker liten lund. Mellom stammene skimtet jeg en dam, og på dens blanke overflate var det et vell av vannliljer. Det var en kilde ved siden av dammen, og fra den spredtes vannet som små diamanter ut over vannflaten. Over den bøyde seg trær av en vidunderlig skjønnhet, og høyt oppe mellom grenene skimtet jeg den blå himmel.
Jeg gikk nærmere for å hvile meg og forfriske meg ved kilden. En kvinne av overjordisk skjønnhet nærmet seg; hun hadde en krans av vannliljer rundt om sitt lange blonde hår og var iført et fjærlett grønt stoff. Det var kildens voktende ånd, og hennes verv var å hjelpe alle trette vandrere. Hun fortalte meg i samtalens løp, at hun i sitt jordiske liv hadde levd i en skog, og her i den åndelige verden hadde hun funnet et hjem, som var omgitt av de samme trær, hun hadde elsket så høyt på jorden.
Hun gav meg både noe å spise og drikke. Da jeg hadde hvilt meg litt, viste hun meg en bred sti, som gikk inn mellom trærne og som ville føre meg til et sted, hvor jeg kunne hvile meg en tid. Men hele mitt hjerte takket jeg denne lysets ånd, og etter å ha fulgt stien kom jeg et øyeblikk etter til en stor bygning, som var omgitt av skogliljer og bekledd med noe som lignet vedbend. Bygningen hadde mange vinduer og vidt åpne dører, som bød alle inn. Jeg nærmet meg den store port, som lignet en port av smijern, men ornamentene forestilte her fugler og blomster og var så livaktige, at de så ut som levende fugler som hadde samlet seg der. Mens jeg så porten, åpnet den seg som ved et trylleslag, og jeg gikk inn i huset. Her kom en skare ånder i lyse klær meg i møte og bød meg velkommen; de førte meg inn i et nydelig værelse, fra hvis vinduer jeg kunne se ut over en gress- plener omgitt av trær, og her fikk jeg lov til å slå meg til ro.
Da jeg våknet, så jeg at noen hadde fjernet min pilgrimsdrakt og i stedet for lagt der min lysegrå kjortel, som nå hadde fått tre border av rent hvitt. Glad og fornøyd iførte jeg meg den, for jeg følte at det hvite var et tegn på at jeg hadde gjort fremskritt, da hvitt i den åndelige verden symboliserer renhet og lykksalighet, mens sort representerer det motsatte.
Jeg ble ført til et stort værelse, hvor det var forsamlet en del ånder. De var kledde som jeg, og mellom dem oppdaget jeg kvinnen med barnet, som jeg hadde hjulpet på Samvittighetsnagets og Tårenes Slette. Hun smilte nå mer vennlig til barnet og hilste på meg, idet hun takket meg for den hjelp jeg hadde gitt henne. Barnet satte seg på mitt fang.
Det ble satt fram et rikelig måltid av frukt og andre ting for oss, og vi slukket tørsten med den åndelige verdens rene vin. Etter en takkegudstjeneste lyste den presiderende broder velsignelsen over oss, og vi tok avskjed med hverandre med takknemlighet i våre hjerter, hvoretter vi vendte tilbake til våre egne hjem.
Kapittel 28
Mitt hjem og Arbeide i Morgenlandet
(My Home and Works in the Morning Land)
Det var ikke meningen at jeg skulle bli i Morgendemringens Land. Mitt hjem skulle nå være i Morgenlandets Krets, og jeg ble derfor ledsagd dit av noen venner.
Stedet lå på den andre siden av den fredelige sjø og de fjell, bak hvilke jeg pleide å iaktta det demrende dagslys, som i Morgendemringens Land aldri syntes å bli klarere eller vokse.
Dette land lå i motsatt retning av Samvittighetsnagets Slette.
Her i Morgenlandet erfarte jeg, at jeg hadde fått et lite hus for meg selv. Og det hadde jeg selv gjort meg fortjent til. Det lille huset, som var såre enkelt, var jeg meget glad for. Det var i sannhet et fredfylt sted. Det vokste grønne trær på hver side, og foran var det utsikt til et grønt bakkelandskap. Men det var ingen blomster, som kunne fryde øyet; dette hadde jeg med den fortid, jeg stadig hadde besvær med, ikke gjort meg fortjent til. Det var dog en liten skoglilje, som sendte sin vidunderlige duft gjennom mitt vindu, så mitt værelse var fylt med blomsterduft.
Skogsliljen var en gave fra min elskede; den var en åndelig vekst av hennes blide og elskelige tanker, som slynget seg rundt om mitt lille hus, og påminnet hennes vedvarende kjærlighet.
Det var kun to små værelser. Det ene brukte jeg til å motta mine venner og også som arbeids- og studieværelse, det andre var et sovekammers, hvor jeg kunne hvile når jeg var trett av arbeidet på jordplanet. Og i dette værelse var min elskedes maleri innfattet i de roser, som aldri visnet. Her oppbevarte jeg også en hel del av mine småskatter.
Den blå himmel sendte sitt rene og klare lys ned til mine øyne, som så lenge hadde lengtes etter å se den.
Det grønne gress og den duftende skoglilje - ja, det var alt sammen så herlig for meg, at jeg har vansker med å beskrive det, trett som jeg var av mine lange vandringer i mørket.
Jeg var overveldet av takknemlighet og sinnsbevegelse.
En blid hånd vekket meg av mine tanker, og jeg hørte en kjær røst. Jeg så opp og fikk øye på min far. Åh, hvilken glede, hvilken lykke følte jeg ikke ved å se ham. Og større ble min glede, da han ba meg følge med ham ned til jorden for gjennom en visjon å vise henne jeg elsket, dette mitt nye hjem.
Når jeg går tilbake i erindringen blir jeg alltid så beveget ved å minnes de lykkelige timer i dette mitt første hjem i den åndelige verden. Jeg var så stolt over å ha ervervet meg det. Mitt nåværende hjem er langt finere, min nåværende sfære langt skjønnere i enhver henseende, men jeg har aldri følt større lykke enn over dette - mitt første hjem.
Jeg vil ikke trette leseren av denne beretning med å skildre alt hva jeg foretok meg på jordplanet i denne tid, og hvor mange sørgende sjeler jeg fikk anledning til å oppmuntre og lede inn på en bedre vei. Det er en slik ensformighet i dette arbeide, at et enkelt tilfeller kan si det samme som mange.
Tiden går for ånder - såvel som for dødelige - og bringer stadig nye forandringer og nye fremskritt. Og mens jeg slik arbeidet på å hjelpe andre, lærte jeg litt etter litt den kunst, som hadde vært det vanskeligste for meg å tilegne meg: kunsten å kunne tilgi sine fiender og til og med å gi dem den fulle forståelse av, at vi ikke ønsker dem noe ondt, men tvertimot noe godt - og av et oppriktig hjerte gjengjelde ondt med godt. Det hadde vært en hård kamp å overvinne min tørst etter hevn - eller i hvert fall ønsket om at en eller annen straff måtte ramme den, som så dypt hadde forurettet meg. Og det var likeså vanskelig og kanskje enda vanskeligere å ønske at jeg kunne få anledning til å gagne (hjelpe) denne personen.
Gang på gang, mens jeg arbeidet på jordplanet, var jeg meg hos dette menneske, ubemerket og usett. Og når jeg slik en tid hadde stått ved siden av ham, så jeg alle de situasjoner hvor vi hadde vært i forbindelse med hverandre, og da de ikke var behagelige, ble tankene bitre. I min åndelige kunnskaps klare lys så jeg hvor mine feil hadde ligget, og ofte mer klart enn min fiendes feil Og fra slike besøk vendte jeg så tilbake til mitt lille hus i Morgenlandet - aldeles overveldet av samvittighetsnag og indre smerte, men alltid ute av stand til å føle annet enn bitterhet og sinne mot den som hadde fylt min tilværelse med sorg og urett.
Men en dag da jeg sto ved siden av denne dødelige, ble jeg meg en ny følelse bevisst. Det var noe i meg, som direkte fremtvang en følelse av medlidenhet mot denne person, hvis sjel på sin side var blitt overveldet av et sterkt psykisk press, som gav seg utslag i medlidenhet hos meg ved tanken om vår felles fortid. Det oppsto et ønske hos ham om å finne en måte, hvorpå han kunne befri seg for dette samvittighetsnaget, som tynget ham så hardt.
Slik oppsto på denne måten et ønske hos oss begge om å løse opp for våre negative følelser og nære gjensidige vennlige tanker overfor hverandre. Og selv om disse gjensidige følelser kun var et svakt ønske om forandring mellom oss, så var de dog et første skritt fremad og opp for oss begge. Det var spirer som engang kunne vokse opp og nedbryte den hatets mur, som skilte oss fra hverandre. Og nettopp i det øyeblikk, hvor jeg fikk leilighet til å gagne min gamle fiende, nettopp i samme øyeblikk hvor jeg også hadde anledning til å skade ham hvis jeg ville, var jeg bedre utrustet til å overvinne mitt hat og dra fordel av min seier over meg selv. Og det ble min hånd, som før hadde vært løftet til slag, forbannelse og forderv, som nå var den eneste som kunne hjelpe ham ut av hans vanskeligheter.
Min fiende var ikke klar over min mellomkomst til hans fordel, men han følte at hatet mellom oss på en eller annen måte var borte, og at det også var best å la vår kamp mot hverandre fare, når jeg nå var død. Slik kom det omsider til en gjensidig tilgivelse mellom oss. Og det bevirket at de bånd, som så lenge hadde knyttet oss sammen i vårt jordiske liv, ble løsnet. Jeg vet at vi på det jordiske plan ikke mer vil krysse hverandres vei, men nettopp som i tilfellet med Benedetto - vil våre ånder, når vi engang møtes i den åndelige verden, gjensidig kunne be hverandre om tilgivelse. Først til den tid vil alle bånd være oppløste, slik at enhver kan gå til sin egen sfære.
Kjærlighet og hat har så store og varige virkninger på vår sjel, at de lenge etter at det jordiske liv er forbi, vil hefte seg ved oss. Og jeg har sett mange ånder, som er bundet til hverandre - ikke av gjensidig kjærlighet - men av gjensidig hat.
og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:
THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell engelsk | kommer på norsk/dansk i hovedutdrag snart
dansk- norsk -fra Powells bok DEN ÆTERISKE DUBLET fra 1952 - del 1 altså på dansk som wordfiler i 3 deler med del to og tre videre: klikk på tallene:| 2 | 3
Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken
MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL(og ellers til egne studier): på http://www.verdenstjenerfonden.dk/download/bøger kan man fritt nedlaste de danske åndelige bøker av Alice Bailey
